En fortelling

07.01 Fredsduen Fred – om å jobbe sammen for rettferdighet 25.03


Det var en gang en due som hadde slike vakre fjær. Fjærene lyste i grått og blått, og la seg så pent bakover vingene. Den skilte seg ut blant de andre duene, som hadde pjuskete fjær fra å sloss med andre fugler om smuler som lå rundet parkbenkene. Selv om også den elsket kakesmuler, spesielt wienerbrød, og hadde vært i flere slosskamper om wienerbrødsmuler før i tiden. Men noe hadde skjedd, og det skal du høre om nå.

Duen het Fred. Han husket godt den dagen i januar som hadde forandret livet hans. Han hadde brukt dagen til å krangle om de beste smulene i parken, og var veldig mett, siden han ofte vant. Nå var han lei slossingen, og bestemte seg for å fly bort til et vann i nærheten for å hvile seg litt. Han satte seg under et grantre, og så utover sneen som lå mykt over isen. Da hørte han en gjøk i toppen av treet. -Ko-Kooo, gol gjøken. -Ko-Kooo. Fred hadde hørt at man kunne ønske seg noe når man hørte gjøken. Men hva skulle han ønske seg? Ikke hadde på flere wienerbrød-smuler, og ikke trengte han noe bedre sted å bo. Hva kunne han vel da ønske seg?

Mens han tenkte kom det to skjærer forbi. Skjærene sloss om en gullring de hadde funnet, og slet i ringen med nebbene sine så fjærene  skvatt. De hylte og skrek så mye at ringen til slutt falt ned i en sprekk i isen. Borte ble den. Skjærene hylte enda mer. Fred så på dem. Nå visste han plutselig hva han skulle ønske seg.

-Jeg ønsker meg at alle som krangler skal bli venner igjen! Sa Fred stille og sendte sitt opp til himmelen. Ikke at han trodde at det kom til å gå i oppfyllelse, så mye som alle kranglet. Men han ønsket det likevel.

Da skjedde det noe rart. En solstråle kilte ham på hodet. Han myste mot solen som tittet frem mellom skyene. Solstrålen varmet ham skikkelig. Det kilte så deilig at fikk lyst til å fly opp mot solen. Fred slo ut vingene, og fulgte solstrålen oppover. Det var så lett å fly, og han fløy høyere og høyere. Plutselig var han på oversiden av skyene. Solen strålte mot ham i all sin glans. Og Fred, som aldri vært over skyene før, ble helt overveldet av lyset. Noe så strålende! Aldri hadde vel en due fløyet så høyt før!

Fred speidet begeistret omkring. Utsikten var formidabel. Da så han to ørner som svevde forbi. Ørnene så overrasket på ham, og gjorde en elegant sving mot ham på sine store vinger.

-Hva gjør du her, lille due , i ørnenes rike? spurte de.

-Nei , ikke vet jeg , sa Fred.
-Jeg bare ønsketmeg noe. Så fløy jeg opp på en solstråle. Ørnene så på hverandre, og ristet på hodet.
-Det burde være umulig, mumlet de. En due i ørnenes rike?
-Hva var det du ønsket deg? spurte den største ørnen.

-At alle må slutte å krangle, svarte Fred Fred forsiktig.
-Og hva heter du?, spurte den minste.
-Jeg heter Fred, svarte han. Ørnene ble stillle  og tankefulle. -Ja, da er det altså ham, sa den største ørnen etter en lang stund.
-Hvem da? spurte Fred nysgjerrig.
-Den vi alle har hørt om, men ikke trodde skulle komme, sa ørnen.

-Fredsduen Fred. I et av våre ørne-eventyr fortelles det om en due som fløy helt opp i ørnenes rike for å få en oppgave. Men ingen har selvsagt trodd på det, for alle vet at bare ørner kan fly like inn i himmelen.
Ørnene fortalte Fred resten av eventyret om duen som fløy opp i ørnenes rike for å få en oppgave. Fred lyttet med store ører. De fortalte at duen i eventyret var en ekte fredsdue, og hadde som oppgave å skape fred i verden.

-Hvordan skaper man fred i verden? spurte Fred nygjerrig.

-Man blir fredsmegler, svarte ørnene. -Det er ærefult oppdrag. Man hjelper folk å slutte å krangle.
Så ropte ørnene på alle slektningene sine, for det var ikke hver dag det skjedde slike store store ting. Det kom ørner flyvende fra alle retninger. Først var de bare prikkker i det fjerne. Alle ørnene, både store og små, samlet seg til slutt rundt lille Fred i en stor sirkel i luften. Selveste  Kongeørnen kom. Fred så beundrende på den. Tenk at han, en liten due, skulle få møte selveste Kongen av alle fugler.

Kongeørnen så på ham med ørneblikket sitt. Øynene var skarpe at fred nesten ble litt redd. Kongeørnen begynte å snakke med sin dype stemme.

-Herr Fredsdue, sa Kongeørnen ærbødig.

-Det er ære å treffe deg. Aldri før har en liten due hatt et så stort ønske som du hadde. Å ønske seg noe for andre, og ikke bare for seg selv, er en sjeldenhet på jorden. Vi har ventet på deg. Vi ørner har jo veldig godt utsikt over verden her oppe fra, og det vi ser nede på jorden er vi svært lite fornøyd med. Mennesker og dyr krangler om de minste ting. Det blir krig og elendighet overalt, og mange blir veldig ulykkelige. Din oppgave er å bli fredsmegler. Du må hjelpe folk å slutte å krige, og heller skape fred og lykke sammen.
-Hvordan skaper man frd og lykke sammen? spurte Fred.

-Det må du selv vite, svarte, svarte Kongeørnen.

-Oppgaven er ikke lett. Skulle du få problemer, kan du la en solstråle skinne på deg. Da får du kanskje en god ide. Vi ønsker deg lykke til! Ørnene fløy hver til sitt. Den kvelden fortalte ørnene eventyret om ”fredsduen” til de minste ørne-ungene sine.
Da ørnene var fløyet, og Fred ble alene igjen, følte han seg fortumlet. Hvordan kunne vel han, en liten due løse en så stor oppgave?

De små vingene hans var slitne, og luften begynte å føles tynn der oppe. Han dalte nedover, seilte på vindene, og langt om lenge landet han på jorden igjen.

Fred hadde ikke lenger tid til å krangle om kakesmuler i parken, for han ble så opptatt. Overalt hvor han kom var det folk eller fe som kranglet og røk i tottene på hverandre. Og Fred meglet. Han gikk rett i midten mellom de som kranglet, og sa: -På den ene siden sier du det, og på den andre siden sier du det… Han tok begge for seg etter tur, og prøvde å få de som kranglet til å se saken fra begge sider. Men det var ikke mange som hørte på ham. Noen enset ham ikke i det hele tatt. Bare noen få sluttet å kranglet. Nei, det var ikke lett, og ettersom dagene gikk ble “fredsduen” Fred mer og mer sliten.

I dag hadde det vært spesielt vanskelig å vite hva han skulle gjøre. En kvinne og en mann satt på en benk i parken og kranglet. Mannen hadde spurt om kvinnen ville giftet seg med ham, og hadde kjøpt henne en vakker gullring. Men ringen hadde han miste på mystisk vis, og ikke hadde han penger til ny ring. Kvinnen var veldig sint og lei seg, for mannen hadde lovet henne en ring, og nå fikk hun den ikke. Hun trodde ikke noe på at mannen hadde mistet ringen. De kranglet. Fred hoppet opp og ned  for å få deres oppmerksomhet, men ingen av dem enset ham i det hele tatt.
Han var helt rådvill. Hva skulle han gjøre? så husket han på rådet fra ørnene. Han fant seg en solstråle, og lot den skinne på seg. Han trengte virkelig en god ide.

-Se i sprekken, se i sprekken, hørte han i sitt indre. Fred husket plutselig de to skjærene som hadde sloss om en ring, som til slutt hadde falt ned i en sprekk i isen. Han fløy fort av sted til vannet der skjærene hadde kranglet. Han fant sprekken  der ringen hadde falt ned, børstet bort snøen, og lette og lette. Og der, nederst i sprekken, lå ringen og glimtet, halvveis frosset fast i isen. Han plukket den opp med nebbet sitt, og fløy tilbake tilbake til parken. Han tok en flott sving over benken der paret satt, en sånn elegant sving han hadde lært av ørnene . Så slapp han ringen ned i fanget på mannen, som ennda satt og kranglet med den ulykkelige kvinnen.
-Nei, nå tror jeg ikke mine egne øyne, sa både kvinnen og mannen i kor. En gullring som dalte ned fra himmelen! De ble stille begge to, og så hverandre dypt inn i øynene. Lenge. Der inne glimtet kjærlighten. Da husket de endelig å fortelle hverandre hvor glade de var i hverandre, egentlig, bak alle de sinte ordene.
Fred lærte noe veldig viktig. Det var ikke alltid folk mente det de sa når det kranglet. Ofte var det noe annet som stod bak. Skuffelse, for eksempel, eller urettferdighet. Han lærte også at når det ikke gikk a bli hørt av dem som kranglet, måtte man finne på noe lurt. Hvis man ikke klarte å finne på noe lurt, kunne man la en solstråle skinne på seg, og kanskje få en god ide. Og da kunne man gjøre noe lurt likevel.

Fred fant ofte på noe lurt, og det var veldig mye å gjøre. Hver dag kranglet hele verden om smuler og millioner. Småfuglene kranglet om kakesmuler, barna kranglet om hvem som skulle ha mest godterier, voksne kranglet om hvem som hadde rett, og store nasjoner var i krig. Men Fred var sliten av alle dem som ikke ville høre på ham. Ham måtte ta seg en liten pause, og fløy bort til vannet i skogen for å hvile seg litt. Han satte seg under grantreet, og så utover isen.

Da hørte han gjøken gale igjen.

-KO-kooo, gol den. -Ko-kooo. Han skyndte seg å ønske seg noe.
Vet du  hva det var? Han ønsket seg noen gode venner som kunne hjelpe ham med den store oppgaven det er å være fredsmegler.

Nå som du har hørt eventyret om ”fredsduen” Fred, vil du kanskje hjelpe ham? Da går ønsket hans i oppfyllelse! Fred slipper å bli så sliten av å være fredsmegler helt alene. Han har laget en liten megle-regle som kan hjelpe deg å huske hva en fredsmegler må gjøre.

Det første er å ønske seg no` stort
slik at krig og krangel slutter fort
Det andre er å se to sider av en sak
og lytte etter det som ligger bak
Det tredje er å finne på no` lurt
nesten før man har blitt spurt

Tenk om ørnene får høre at også du har blitt fredsmegler. Da forteller de kanskje et eventyr om deg til ørne-barna sine.

Skrevet av kjære Heidi Trondsen til Fredsballen-The Ball of Peace
Fredsduene for ungdom 2005

2412 håp 0701
Lengselen etter fred gjør meg snill
Krig, vold, fattigdom og mobbing gjør meg sint
Mine venner gjør meg glad
Uten dere så har jeg det ikke bra
Tusen tusen takk skal dere ha

-The Love Power – dedikert til verdens fredsduer



“Lengselen etter dette budskapet gir oss håp, drømmer og verdier som gir solidariteten næring.”

-The Love Power

Comments are closed.